top of page

En forestilling om maleriets tilblivelse

Av Karen Anne Okstad, litteraturviter

På en utstilling for noen år tilbake da jeg så Ingrid Toogoods bilder, var det som om jeg overraskende og med stor glede møtte en nær venn jeg i årevis hadde glemt eksisterte. Jeg opplevde der og da å komme inn i et etterlengtet refleksjonsrom. I maleriene til Toogood fant jeg tilbake til noe jeg lenge hadde savnet uten helt å være klar over det. Det gikk etter hvert opp for meg at kunstopplevelsen lignet opplevelsene jeg hadde da jeg for tjue år siden leste det meste av litteraturen til den irske forfatteren Samuel Beckett (1906–1989).

I møte med Toogoods senere malerier går tankene mine direkte til Becketts åttitallsprosa og de to tekstene: Ill Seen, Ill Said (1981) og Worstward Ho (1983). Dette er tekster som utfordrer oss som lesere og kjennetegnes av lydlig repetisjonslek, uklare og vekslende fortellerposisjoner og bevissthetsstrømmer som forstyrrer tekstenes forsøk på å etablere tydelige karakterer og helhetlige narrative forløp. Mer enn å fortelle om noe utenfor seg selv kommenterer tekstene sin egen tekstskapelse. Ofte kan vi betrakte Becketts tekster som en forestilling av tekstens tilblivelse.

Forvirring og medskaping

Beckett skriver litteratur som forvirrer. Toogoods malerier forvirrer meg på samme måte. Forvirringen, illusjonen som brister og det optiske bedraget er et varemerke for Toogood som har arbeidet med iscenesettelse, kulisser, fargekontraster, speil og skygger helt siden hun gikk ut av Kunsthøgskolen i Oslo i 2002. I de senere årene har Toogood beveget seg fra det figurative og symbolske, hun rendyrker nå mer det abstrakte og poetiske. I likhet med Beckett lager Toogood verk det er vanskelig å få grep om og umulig å skrive om. Likevel er det verdt sin streben da de vekker sterke følelser og påkaller refleksjoner omkring kunstens vesen.

Begge kunstnerne lager verk som gjør krav på å bli betraktet som objekter, som tekstlig materialitet og som malerisk materialitet, uten å etterligne noe i virkeligheten. Begge motsetter seg det figurative og det narrative. Mens Becketts tekster nærmest ødelegger for seg selv ved å forstyrre, forpurre og utsette fortellingen, maler Toogood noe som gir seg ut for å være noe det ikke er og som brister, oppløses eller forsvinner idet betrakteren nærmer seg verket. Toogoods penselstrøk framstår mest som penselstrøk, likevel gir de oss en fornemmelse av noe figurativt. Kanskje en himmel, et hav, en horisont? En skog, blader, noe med natur? Helt klart en gren, men like fullt også kun penselstrøk!

Som Beckett gjør Toogood oss publikum til medskapere idet maleriene forandrer seg og blir til foran øynene våre mens vi betrakter, uten at vi noen gang kan si at vi har fanget verket i et endelig hele. Begge lager verk som henvender seg til oss med en oppfordring om å ikke gi opp betydningsarbeidet, selv om vi er dømt til å mislykkes.

«All of old. Nothing else ever. Evert tried. Ever failed. No matter. Try again. Fail again. Fail better.»

Wordsword Ho (1983)

En følelse av tap

Flere av Toogoods malerier er malt på baksiden av en glassplate som slik at penselstrøkene som er malt på glassplaten først, er fremst i det ferdige maleriet. Det påmalte glasset fotograferes opp mot en hvit vegg slik at penselstrøkene danner skygge på veggen bak. I det endelige fotografiet er det vanskelig å se hvor veggen begynner og hvor den slutter. Slik skaper Toogood en opplevelse av svevende penselstrøk og illusjon av dybde.

I denne utstillingen på Elephant Kunsthall i Lillehammer ruver maleriinstallasjonen Brist. Penselstrøkene er kraftig forstørret og spent opp på tekstil tapetsert opp fra gulv til tak. Store, myke, vertikale penselstrøk i lyse farger – i gult, grønt, blått og lilla – blir brutt og kontrastert med mer abrupte og horisontale, mørkere penselstrøk i svart, brunt, blått. Mer enn hva fargene, formen og komposisjonen måtte gi av assosiasjoner, blir min oppmerksomhet dratt mot selve penselstrøkene og den maleriske kvaliteten ved dem. Jeg sanser dem og opplever at de svever, og jeg forføres av dybdeillusjonen som brister og forsvinner når jeg nærmer meg flaten. I samme øyeblikk som jeg forstår at penselstrøkene faktisk ikke svever, siver en tapsfølelse inn i meg.

Verkets tilblivelse

Sentralt i denne utstillingen finner vi fire store akrylmaleri på rålerret – «Brist, I – IV». Serien er en videreføring av tidligere arbeider. Fargene er umiskjennelig toogoodsk med pastellene kontrastert med mørkere farger – noe vi kan assosiere til clair-obscur-teknikken som vektlegger kontrasten mellom lys og mørke i et maleri, et egnet virkemiddel for å skape romdybde. De nesten dansende penselstrøkene framstår som nettopp penselstrøk og gir bare helt svake assosiasjoner til skyer, himmel, tre, blader, noe med natur. De er malt slik at de framhever en hullformasjon i verkets kjerne. Idet jeg nærmer meg opplever jeg at hullet forsvinner. Illusjonsbruddet er en rystende opplevelse som etterlater meg forvirret og alene. Samtidig blir jeg var for verket som forandrer seg mens jeg betrakter det. Jeg opplever at jeg er vitne til verkets tilblivelse.

Følelsen av å bli forlatt finner jeg også i Becketts Ill Seen, Ill Said. Det er en tekst jeg blir forvirret av, og som jeg ikke helt kan «stole» på. Teksten handler om en eldre kvinnes bevissthetsstrøm. Den er fragmentert og vanskelig å forstå – mangler et klart plot og en klar karakter. Til gjengjeld har teksten mye rytme, lydlig lek og poesi i seg. Ordkombinasjonen «vagt sett» og «vagt sagt» gjentas flere ganger i teksten. Dette blir også praktisert ved at kvinnen framtrer og forsvinner i fortellingen. Igjen dukker det opp en følelse av at teksten styrer seg selv og sørger for sin egen skapelse.   

«She is vanishing. With the rest. The already ill seen bedimmed and ill seen again annulled. The mind betrays the treacherous eyes and the treacherous word their treacheries».

Ill Seen, Ill Said (1981)

Savn etter mening

Som Beckett-leser opplever jeg å bli bevisstgjort mitt iherdige forsøk på å sette det hele sammen til en fortelling. Jeg blir narret gang på gang, fortellingen forsvinner i tekstens skift mellom representasjon og ikke-representasjon, refleksjon og fiksjon. Ofte kommenterer teksten seg selv eller tankearbeidet som leseren, fortelleren, protagonisten gjør for å holde liv i teksten eller fiksjonen. Det er forvirrende, men også berikende idet det setter i gang refleksjoner og følelser som savn og lengsel. Det kan være savnet etter mening og det som kan forstås, savnet etter helhet og konsistens eller savnet etter å ha blitt forlatt av noen. Dette underbygges ved at jeg opplever Ill Seen, Ill Said som svært melankolsk.

Akkurat som Becketts tekster har en fragmentert fortelling vi bare aner konturene av, bærer også «Brist, I – IV» i seg en vag figurasjon av en skog, en gren, blader, noe med natur, himmel. Det er altså noe i maleriene som bryter med det å betrakte dem som kun form og materialitet og selvrefleksivitet. Toogoods malerier gir assosiasjoner til noe figurativt, men verken hos Toogood eller Beckett trer det narrative eller figurative veldig klart fram som et forløsende hele. Det er som om kunstverkene ikke ønsker å slippe det løs.

Minner fra en barndom

I serien med fem mindre akrylmaleri på glass og maleplate «L Longed for it I – V» tar det figurative klarere form. Her ser vi enkle tegninger av barn i natur på fargede maleplater – blågrå, koksgrå, brun og mørk kornblå. Penselstrøkene er malt på en glassplate som er snudd og vendt mot skissene, litt på avstand slik at penselstrøkene danner skygge på flaten bak. Glassplaten med penselstrøkene gjør det vanskelig å se tegningene. Vi ser bare deler av dem.

Her har Toogood gitt etter for noe. Skissene kan leses som fragmenter fra en fortid, vage minner fra en barndom. Noe savnes. Toogoods pastell-palett satt opp mot den mørkere paletten gir en opplevelse av drømmer som møter harde realiteter. Det er noe som dirrer. Plutselig virker penselstrøkene, som også her svever i forgrunnen, brutale. Det er som om de ønsker å tilintetgjøre figurasjonen, meningsdanningen, minnene, følelsene, savnet og lengselen. Betrakterne strever med å sammenfatte.

En lignende effekt finner vi i prosastykket Worstward Ho, ett av de siste verkene Beckett skrev:

«They fade. Now the one. Now the twain. Now both. Fade back. Now the one. Now the twain. Now both. Fade? No. Sudden go. Sudden back. Now the one. Now the twain. Now both.»

Worstward Ho (1983)

Teksten består av korte setninger, varianter av ordkonstellasjoner som går igjen og ofte motsigelser av noe som nettopp er sagt. Under lesningen trer det blant annet fram en figurasjon av en gammel mann og et lite barn som beveger seg bortover hånd i hånd. Dette kan forstås som et vagt minne eller kanskje like gjerne som et slags potensiale til en større fortelling som aldri blir innfridd til fulle.

På samme måte som Becketts negasjoner og rytmiske ordlek forkludrer leserens forsøk på å danne en hel fortelling, slik fordekker og ødelegger Toogoods kraftige penselstrøk i «L Longed for it I – V» skissen av barnet. Vi kan tenke oss figurasjonen av barna som et potensiale for følelser, savn og lengsel, men fordi det blir malt over forsvinner vår mulighet til å gå helt inn i fortellingen, inn i det sentimentale. Vi blir i stedet oppmerksom på penselstrøkene som sperrer veien. Vi blir bevisst maleriets beskaffenhet som installasjon, objekt, og verkets tilblivelse i det vi betrakter det.

Refleksjonsrom

Toogoods Brist-serie vakler mellom det å være seg selv nok og det å frambringe noe annet enn seg selv. Ofte peker verkene på sin egen tilblivelse. De er selvrefleksive. Om et verk blir for opptatt av seg selv, for narsissistisk, hva kan det da si om det som er utenfor verket? Noen har ment at Toogood på denne måten rammer inn tomhet. Toogoods selvrefleksive malerier er en utforsking av en tapsfølelse samtidig som verkene åpner opp for refleksjoner om hva et maleri er og hva det vil si å oppleve et kunstverk.

Det er vanskelig å svare på hvorfor og hvordan kunstverk treffer. Å dra med seg en erfaring som Beckett-leser i møte med Toogoods malerier har hjulpet meg å se tydeligere den lekne utforskingen av maleriets betingelser; hva en farge er i seg selv og hva den potensielt kan minne om; hva et penselstrøk er i seg selv og hvordan det likevel kan peke på noe utenfor seg selv; hvordan komposisjonens illusjonslek oppleves følelsesmessig som en plutselig innsikt om livets opphør.

For meg handler dette også om å åpne opp for et refleksjonsrom som ligner det rommet som oppstår i møte med en virkelig god venn – en jeg kan reflektere og forstå livet sammen med.


 

bottom of page